Tore e homsegutt, litt sånn derre typisk som VI ofte forbind med homsa. Snakke og bevege seg feminint, damete gestikuleringe. Ellers så e han en tenksom ung mann på 27, reflektert e vel det moderne ordet for sånt. Han like å prate med mæ, sier at æ har tenkt så mye og det gjer han en masse nye innfallsvinkla, jaja fyren e ikke borte heller, alderen tatt i betraktning. Han påstod ved en anledning at æ hadde en «liten homo i mæ».. Jaja, altså uoppdaga, ikke akkurat skap-homse før dem vet at dem e det mæn har bære gjømt sæ i skapet ei stund.

Kjært barn har mange navn…som æ sier til han. Kofør skal alt defineres å settes i bås, e det for at vi sjøl skal føle oss litt tryggere, lettere å forholde oss til…når vi vet at der kommer Ole, han e en bitter homo og av den harde typen? Bygge man ikke forutinntatthet av sånt –> og så fordomma? Som æ sier til Tore, æ e den æ e, æ træng ikke være en uoppdaga homo selv om æ e sensitiv, åpen om mæ sjøl, lett å snakke med om følelsa og indre ting. Ka e det med det her samfunnet siden Æ og du hele tida må ha alt i bås. E det noen som falle litt utenom så skal vi på død og pine analysere, diskutere, evaluere sånn at man vet noenlunde kor «landet ligg» Kan vi leve med noen hvorfor, blir jo enormt kjedelig med bare svar uten at det er noen hvorfor der

Tore e sælvfølgelig ikke hans rette navn, bare så æ har nevnt det .