Case 1
Mann 59 år, i arbeid siden 16 års alderen, sykemeldt fra 60% stilling for 6 år siden. Deretter rehabillitering, attføring til det som nå heter avklaring. Andelsleilighet 35 kvm2 , kjøpt etter skillsmisse oppgjør noen år tilbake. Relativ høy husleie, 55% i forhold til nettoinntekt 12000,- Mener den er høy da dette var en andelsleilighet/ikke belånt men betalt kontant.
Negativ første møte med sosialetaten ved søknad om hjelp, en fornedrende opplevelse. Mange beklagelser senere og ”forståelse”for ens livssituasjon, svar fra sosialetaten: ”Vi konstaterer at du ligger 1500,- kr under minimums grensen for livsoppholdelse, men dessverre osv…Leilighet representerer formue, i samtale med saksbehandler informeres det om at hans hardt ervervede sparepengene på 30 tusen må brukes først før han kan få hjelp, de er formue. OG brukt bilen verdt en viss sum faller under samme kategori. Uansett så ville han ikke få noe hjelp da han i utgangspunktet hadde en andelsleilighet – avsluttet konsulenten.
Fra der og til den forsmedelige vei til matutdeling og hjelp hos frivillige organisasjoner. I begynnelsen vanskelig da han følte han nærmest stjal fra uteliggere og andre som hadde uholdbare tilstander. Han hadde en viss ”stolthet” og lært og alltid klare seg selv, og gjøre rett og skjell i samfunnet som han sier. Med seg i bagasjen hadde han også en oppvekst under fattige kår fra en liten kyst kommune i Trøndelag en gang på 60 tallet. Forholdene ville han ikke si så mye om men han hadde en del innvandrer venner som han hadde delt sin historie med hvorpå de reagerte med vantro. ”Jai trodde Norge var et rikt land, do har jo hatt det akkorat som mai” fikk han høre. På mange måter greit syntes han da det har skapt en slags ”aksept” i kretser ikke alle kommer inn i.
Case 2
Eldre dame 85, alene minstepensjonist, bor i leilighet hun og ektemann kjøpte på 60 tallet. Leilighet behov for tilrettelegging og oppgradering. Hun har en tid slitt med diabetes, er inkontinent og har fått plagsomme sår på legg/ankel. Hun har problemer med å bevege seg/gå samt at hun sliter med personlig hygiene, stell og tolett besøk. Tenderer til depresjoner og er innaktiv pga livssituasjon og få venner. Ingen slektninger i nærheten, 1 barn på annen kant av landet. Kommunen makter ikke hjelpe henne tilfredsstillende da hjemmesykepleien mangler ressurser og er underbemannet. Hun får tilsyn 1 gang om dagen, men har behov for 3-4 ganger. Kun 1 ergoterapeut tilgjengelig i kommunen, fysioterapitjenesten er sprengt, og ventetiden er 6 – 8 mnd. Ingen avlastningsmuligheter via kommunens sykehjem da kortidsavdelingen og rehabiliterings avdelingen mangler fagpersonell og generelt sliter sykehjemmet med å få nok folk til stillingene. Man opplever liten pågang av nye krefter, noe som fører til mer arbeid på de faste og sykemeldingene er hyppigere å lengre p.g.a. belastningsskader m .m. Det er kun alvorlige syke som prioriteres.
Case 3
Ung mor 34 år, innvandrer opprinnelig fra Rwanda. Kom til Norge via sør-europa i 2005. Mannen måtte av ukjent grunn bli igjen i opprinnelsesland. Usikkert når han kan komme/får komme. Det første året var hun på ”første inntaksmotak” men bor nå ved et annet mottak, minner om et nedslitt skoleinternat fra 60 tallet. Rommet er lite og stuet med ting som hun ikke kan lagre andre steder. Ved besøket noterer jeg at en dobbelseng dominerer det meste av rommet på 15kvm2, der hun og ungene spiser og sover. Det er ikke stort til plass så jeg står for det meste under besøket eller sitter ytterst på sengkanten. Hun har 2 mindreårige barn, ei jente på 4 og en gutt på 6 år. ” Har dere noen plasser og drive lek og andre interesser” spør jeg. Nei vi må gå ut for å leke eller gjøre aktiviteter“. Og det forstår man jo med raskt blikk på rommet. “har du bodd her lenge”…4 år…Herregud, 4 år med to mindrårige barn…dette er barnemishandling...De har altså nå bodd 3 stk på 15 kvm i 4 år noe som er totalt uforsvarlig politikk og grov svik mot en barnefamilie. Moren sliter med motivasjon, virker deprimert, resignert, er labil og gråter og ler vekselvis ved besøket.
***************
Her beskrives 3 tilfeller som alle opplever at politikere svikter. Fra sliteren som har jobbet siden han var 16 år, når han nå har vært syk i 6 år opplever han ingen støtte og må kjempe for å leve. Fattig etnisk nordmann i Norge….
En gammel dame som har vært med å bygge landet og vært med å kjempe frem det som gjør at vi skulle hatt gode ordninger som fanger opp henne på de gamle dager med sykdom og lidelse. En verdig alderdom som det så fint heter. Dertil skal hun liksom kjempe mot systemet for å få de rettigheter hun en gang stod på barrikadene for og så bli virkelig i siste halvdel av forrige århundre.
En ung mor med 2 barn på uverdige forhold for en barnefamilie. Her har hun bodd og forsøkt leve så godt hun kan i 4 år, resignert og fortvilet uten å se snurten av den ”fantastiske vellykka integreringen”
Grupper settes opp mot hverandre, sloss mot hverandre, beskylder hverandre men de som bærer ansvaret kan ikke lastes, eller? Hvor er disse politikerne, disse som glir inn i anonymiteten, de navnløse når noen skal kreves til ansvar ??
